I midtgangen på Kiwi

Som mor til fem barn kjenner jeg godt til humørsvingninger og trassalder. Enkelte dager kan jeg føle for å gi opp, mens andre dager tar jeg opp kampen som en superhelt.

Jeg husker godt følelsen jeg hadde når jeg kom inn døra hjemme med en liten datter i armene. Det var overveldende og magisk, samtidig som det var så skremmende og uforutsigbart. Lite visste jeg da om at jeg kom til å sitte med en håndfull fantastiske barn noen år senere.

Men alt er ikke fantastisk hele tiden. Barn krever mye av oss som foreldre, men jeg har faktisk ikke mulighet til å være der hele tiden. Som for eksempel forrige dagen hvor jeg sto og rørte i sausen, og yngste datter på fem år lå og skrek i gangen fordi hun ikke fikk av seg den ene skoen som hun faktisk hadde satt på seg selv noen minutter tidligere.

Det er i sånne øyeblikk jeg føler at jeg ikke alltid strekker til. Og for eksempel når tvillingene roper for ørtende gang at den andre er slem. Noen ganger blir det litt mye og innimellom kommer det dager da jeg tenker at «Hvor i helvete ble det an den dyktige og organiserte kvinnen jeg en gang var?».

En gang satt jeg faktisk i midtgangen mellom hyllene på Kiwi med et barn som skrek, hylte og kalte meg navn fordi hun ikke fikk det hun ville ha.  

Ja, og så må jeg fortelle gang på gang at vi ikke bruker ermet på genseren som serviett!

Men til syvende og sist vil jeg holde barna mine og vugge frem og tilbake, og fortelle at jeg elsker dem og fortelle dem at de er trygge og at jeg aldri kommer til å forlate dem selv om de kommer til å forlate meg en dag.

Dette er å være mamma. Det er tragisk og triumferende! Rotete og magisk! Skremmende og spektakulært! Og det er alltid, alltid verdt det!